Blodoverføring, nynorsk

Dersom det er mogleg, bør Hb (blodprosent) bli kontrollert i god tid før planlagde operasjonar. Låg Hb (anemi) som følge av lågt jernlager eller andre mangeltilstandar kan då bli oppdaga. Låg Hb som følge av jernmangel kan behandlast med jerntilskot, og Hb vil då kunne rekke å bli normal før innlegging til den planlagde operasjonen. Normal Hb vil kunne redusere behovet for transfusjon under og etter operasjonen. Diskuter gjerne med lege på sjukehuset eller med din fastlege om det er aktuelt for deg med ei slik vurdering av Hb og ev. behandling med tilskot før planlagt operasjon.

Dersom det er tid i forkant av transfusjonen blir blodprøvane dine undersøkt for blodtypen din (ABO og RhD-blodtype), samt om det er antistoff i plasma.

Normalt tar det 2 timar frå laboratoriet har fått blodprøven i hendene til resultata er klare.

Dersom det blir påvist antistoff i prøven, må dei raude blodcellene som blir gitt ved transfusjon bli tilpassa meir detaljert enn dersom slike antistoff ikkje blir påvist. Utgreiing av slike antistoff vil kunne ta fleire timar/dagar. Sjå også avsnitt om antistoff lenger ned.

Dersom det allereie finst resultat av blodtyping eller pretransfusjonsprøve ved laboratoriet tilknytt blodbanken, er det berre nødvendig med ein blodprøve (pretransfusjonsprøve) av deg. Dersom det ikkje er tatt blodprøve til blodtyping tidlegare, må ein ta to prøver i to ulike stikk (blodtyping og pretransfusjonsprøve). Dette blir gjort for at vi skal vere heilt sikker på at det er konkludert med riktig blodtype.

Antistoff kan oppstå etter transfusjonar eller etter svangerskap. Dette er situasjonar der immunsystemet kjem i kontakt med framand blod og som dermed blir aktivert til å lage eit forsvar mot dette ukjende. Ein del av dette forsvaret er gjort av antistoff. Antistoff kan også oppstå spontant utan at det har vore transfusjon eller svangerskap i forkant.

Dersom du tidlegare har fått informasjon om at du har eit (blodtype)antistoff som er relevant ved transfusjon, er det viktig at du opplyser om dette til lege eller sjukepleier her på sjukehuset. Det er særs viktig at informasjon om antistoff som er påvist ved andre sjukehus blir vidareformidla til laboratoriet ved blodbanken, slik at dette blir tatt omsyn til når det blir valt ut blod til deg. Sjølv om eit antistoff tidlegare er påvist hos deg, er det ikkje sikkert at det er mogleg å påvise det i prøven som er tatt no. Nokon antistoff er berre mogleg å påvise ei viss tid etter at dei oppstår, men hukommelsen i immunsystemet vil alltid vere der.

Dersom du tidlegare berre har vore innlagt hos oss, og det er påvist antistoff, er informasjon om dette lagra både i pasientjournalen på sjukehuset og i blodbanken sitt datasystem.

Antistoff i seg sjølv er ikkje skadeleg for deg og gir ingen symptom eller sjukdom. Ved påvist antistoff vil det ta noko lengre tid å klargjere blod for transfusjon til deg. Det er fordi ein liten del av produktet som er planlagt til deg blir testa fysisk mot blodprøven (pretransfusjonsprøven) som blei tatt av deg. Dersom det er første gong eit antistoff blir påvist hos deg, kan det ta endå lengre tid å finne ut kva for blodprodukt som er riktig og trygt å transfundere til deg. Dersom slike antistoff ikkje blir tatt omsyn til, kan det oppstå biverknader under eller etter transfusjonen. Nokon gonger må også prosedyrar og operasjonar bli utsett inntil utgreiinga av slike antistoff er ferdig.

Dersom du får behandling med Darzalex/Sarclista (daratumumab/isatuksimab) eller har fått behandling med medikamenta siste 6 månadene er det viktig at dette blir formidla til laboratoriet som skal undersøke pretransfusjonsprøven, slik at analysane blir tilpassa effekten av medikamentet. Dersom det er planlagd oppstart av slik behandling er det også ønskeleg at laboratoriet gjer ei utvida blodtyping før behandlinga kan starte.

Dersom sjukdom eller behandling gjer at immunforsvaret ditt er redusert, bør du få transfusjon med bestrålt blod. Bestråling av blod blir gjort for å hindre ein alvorleg biverknad av transfusjon – TA-GvHD (Transfusjon Assosiert Graft-versus-Host-Disease). TA-GvHD er ein sjeldan, men alvorleg tilstand som kan førekome dersom kvite blodceller (lymfocyttar) blir overført med transfusjonen og overlever i pasienten. Desse lymfocyttane vil oppfatte pasienten som framand og vil dermed kunne forårsake alvorleg sjukdom. Hos pasientar med eit normalt fungerande immunsystem vil lymfocyttane som følger med ikkje-bestrålte produkt bli raskt oppdaga og fjerna.

Det er din behandlande lege som vurderer om tilstanden din eller behandling du mottar gjer at du skal ha bestrålte blodprodukt, og som er ansvarleg for at det blir bestilt bestrålt blod dersom du skal ha det.

Bestråling av blodprodukt blir gjort ved at posen blir utsett for røntgenstråling i ein eigen blodbestrålingsmaskin. Bestrålte blodprodukt har påsatt ein liten klistrelapp med ein indikator som endrar farge etter vellykka bestråling. Bestrålte produkt ber ikkje med seg stråling frå bestrålingsmaskina og kan handterast og gitt på same måte som ikkje-bestrålte blodprodukt.

Meir om bestråling av blod

Under produksjon av blodprodukt i Noreg er det rutine å fjerne lymfocyttane med ulike former for filtrering, men slik filtrering fjernar dessverre ikkje alle lymfocyttane. Bestråling av blodprodukt gjer at arvestoffet i lymfocyttane (som slepp unna filtreringa) blir så skada at dei misser evna til å dele seg. Lymfocyttar som ikkje kan dele seg og dermed ikkje formeire seg, vil ikkje kunne forårsake noko skade i pasienten som får transfusjonen.

Dei raude blodcellene og blodplatene tar ikkje skade av bestrålinga på same måte som lymfocyttane, men bestrålinga gjer at blodprodukta med raude blodceller ikkje kan bli lagra like lenge som ikkje-bestrålte produkt. Derfor er ikkje alle produkt med raude blodceller rutinemessig bestrålte.

Produkt som inneheld raude blodceller blir lagra kaldt (2–6°C). Ved ein normal transfusjon (som blir gitt over 1,5–2 timar eller lengre tid) vil det ikkje vere noko problem å gi det kalde blodproduktet utan oppvarming. I tilfelle der kalde blodprodukt må bli gitt raskt eller dersom det er påvist kuldeantistoff hos deg, bør blodet varmast opp på veg gjennom transfusjonssettet. Ein eigen blodvarmar kan nyttast til slik oppvarming av blod ved transfusjon. (Andre former for oppvarming må absolutt ikkje bli forsøkt då ukontrollert oppvarming kan skade dei raude blodcellene og i verste fall forårsake ein livsfarleg biverknad).

Dersom det er mistanke om ein reaksjon som skildra i avsnittet over, blir transfusjonen avbrote før heile innhaldet i posen er tom. Dersom det er mistanke om ein transfusjonsreaksjon, vil det bli tatt blodprøver av deg for å sjekke om det kan påvisast ein årsak til reaksjonen. Det blir utført ulike analysar både i blodprøver frå deg og i prøver tatt av innhaldet i blodposen. I utgreiinga kan det nokre gonger kome fram funn som gjer at seinare reaksjonar ved transfusjon kan førebyggast.

Dei aller fleste biverknadane av transfusjonar – transfusjonsreaksjonar – er ufarlege, men dei kan vere ubehagelege og plagsame for deg. Alvorlege reaksjonar førekjem særs sjeldan, men det er også derfor transfusjonar alltid skal føregå med kyndig personale til stades som raskt kan oppdage og behandle ein slik reaksjon.

Dei fleste, og dei mest alvorlege reaksjonane, skjer oftast heilt i starten av transfusjonen. Reaksjonar kan også oppstå seinare i løpet av sjølve transfusjonen og nokon kan også få reaksjonar i timane/døgnet/dagane etter at transfusjonen er avslutta. Sjå også avsnitt om faresignala.

Ved behov for akutt transfusjon er det ikkje alltid tid til å vente på resultatet av desse blodprøvane og i slike tilfelle transfunderast blod som skal kunne passe uansett kva blodtype du har. Blod som blir gitt akutt på denne måten blir ofte omtala som beredskapsblod eller kriseblod. Dei raude blodcellene er då alltid av blodtype O. Akutt transfusjon av beredskapsblod blir gjort dersom transfusjonen er vurdert som livsnødvendig.

Ved ulukker der pasienten har alvorlege blødingar kan akutt transfusjon bli gitt i helikopteret eller i ambulansen på veg inn til sjukehuset eller snarast etter innkomst på sjukehuset.